back

Hva skjer med deg når du kommer til behandling?

Hva er utredning?

Når du kommer til behandling, så er det vanlig at din behandler ønsker å gjøre en utredning. Målet med utredningen er å få en bedre forståelse for hva slags plager du har.

Dette er viktig fordi behandlingen som gis kan være forskjellig avhengig av hvilken psykisk lidelse du har. En utredning munner ut i en diagnose.

Du kan lese mer om diagnoser andre steder på denne nettsiden

Hva undersøkes, og hvorfor?

Det er noen sentrale ting det ofte spørres om når man skal komme nærmere hva det er som plager en person. Kort fortalt kan det gjengis i disse punktene:

  • Hva er det som plager deg, hva er symptomene dine?
  • Hvordan er din situasjon nå?
  • Hvordan har du hatt det før?

Med svar på disse spørsmålene, kan din behandler bedre forstå deg og etter hvert komme frem til en diagnose for dine psykiske plager. Diagnosen skal være veiledende for behandlingen og oppfølgingen du får. Ofte vil dette ta tid å sette en diagnose, og da kan det være aktuelt å starte så smått opp med behandlingen mens man gjør utredningen.

Det er vanlig med forskjellig typer undersøkelser i en utredning. Noen av disse er intervjuer og spørreskjemaer om symptomer. Andre kan være undersøkelser av kroppslige forhold som blodprøver og røntgen.

Her vil vi gi deg en kort oversikt over det som er vanlig å undersøke ved mistanke om psykoselidelse og bipolar lidelse.

Undersøkelser av din psykiske helse

Ofte vil man begynne med å få en oversikt over hva som er det mest plagsomme psykiske helseproblemet for deg, og hva som kan være tilleggsproblemer. Dette gjøres ofte ved å bruke intervjuer og spørreskjemaer. Du blir spurt om hvilke symptomer du har, hvor lenge og hvor ofte du opplever dem, hvor plagsomme de er, og hvordan de påvirker hverdagen din.

De vanligste diagnostiske intervjuene er:

  • MINI/MINI plus
  • SCID-I (symptomdiagnoser) og SCID-II (personlighetsforstyrrelser)
  • Kiddie-SADS-PL (diagnostisk intervju for barn og unge)

De diagnostiske intervjuene brukes for å kartlegge mange typer symptomer. I tillegg finnes det andre intervjuer og spørreskjemaer som kan brukes for å kartlegge de enkelte symptomgruppene enda mer grundig. Det kan for eksempel være:

Måling av symptomer

  • PANSS (ulike psykosesymptomer og en del mer generelle psykiske symptomer)
  • SIPS (brukes ved mistanke om mulig psykoseutvikling)
  • CDSS (depresjon)
  • YMRS (mani)
  • ADIS (kartlegging av forskjellige typer angst)
  • LSAS (sosial angst)

Rus

  • AUDIT (alkohol), DUDIT (andre rusmidler)

Traumer

  • CTQ (traumer i barndommen)
  • IES (posttraumatiske stressymptomer)

Undersøkelser av din fysiske helse

Det er viktig å finne ut om psykiske plager kan ha fysiske årsaker. Det vil være avgjørende for hvordan vi legger opp behandlingen.

Her er en oversikt over noen av de vanligste undersøkelsene:

  • Somatisk undersøkelse (blodprøver, urinprøve, blodtrykk, høyde og vekt, undersøke bivirkninger av medisiner, kosthold og mosjon)
  • EKG (sjekk av hjerte)

Noen ganger kan sykdommer som for eksempel epilepsi, kreft eller skader i hjernen forårsake alvorlige psykiske symptomer. Det er derfor vanlig å undersøke hjernen ved hjelp av MR-bilder.

MR (magnetisk resonans) er en undersøkelse som brukes for å lage bilder av hvordan strukturer i hjernen ser ut. Noen ganger kan MR vise små endringer som kan være med på å forklare symptomer.

EEG undersøker hjerneaktivitet ved hjelp av elektroder som festes på hodet. Denne undersøkelsen gjøres vanligvis ved mistanke om epilepsi.

Undersøkelser av din kognitive funksjon

Ganske mange som har psykoselidelse eller bipolar lidelse, har såkalte kognitive vansker.

Dette handler om problemer med slike ting som konsentrasjon, oppmerksomhet, hukommelse, evnen til problemløsning, evnen til lære seg nye ting, hvor raskt tenkningen fungerer, og evnen til å planlegge.

En grundig kognitiv undersøkelse kalles en nevropsykologisk utredning. Den skal gi en oversikt over kognitive vansker, men også hva du er god til. Dette kan ha en god del å si for hva slags oppfølging du behøver, og for planlegging av fremtiden f.eks. når det gjelder skolegang eller arbeid.

Hva er din nåværende livssituasjon og hvordn fungerer du i hverdagen?

I en utredning undersøkes også din livssituasjon og hvordan du har det i hverdagen din. Du kan få spørsmål om din familiesituasjon, økonomi og hvordan du bor.

Det er også vanlig å få spørsmål om du går på skole, jobber eller ikke, hvordan det går sosialt for tiden (hvordan man har det og fungerer sammen med andre mennesker), og egenomsorg (hvor godt man klarer å ta vare på seg selv, f.eks. bo alene, passe på hygiene m.m.).

Å undersøke din livssituasjon er også viktig for å se om det kan være noen sammenhenger mellom belastninger (stress) i livet ditt og de symptomene du har hatt i det siste.

Hvordan har du hatt det tidligere?

Som behandler er man også interessert i hvordan du har hatt det tidligere, før du ble syk.

Vi er jo alle preget av den historien vi har med oss helt fra vi ble født. Denne historien vil alltid ha betydning for den personen vi er i dag og hvordan vi reagerer på utfordringer rundt oss.

Derfor vil behandleren være opptatt av hvordan du har hatt det under oppveksten, som hvordan du hadde det i familien din, hvordan det gikk på skolen og med venner. Var du utadvendt eller mer tilbaketrukket osv.

Når det gjelder din livssituasjon, og din oppvekst og livshistorie, så er behandleren interessert i både hva som har vært vanskelig for deg og hva du har mestret godt i livet. Det kan være slitsomt å svare på så mange spørsmål, men hvis vi vet mer om både dine problemer og dine ressurser blir vi bedre i stand til å hjelpe deg i din bedringsprosess.

Hvis du har gått i behandling tidligere, så er det vanlig at din behandler får opplysninger om dette også. Ofte vil de be om å få oversendt journal fra andre behandlingssteder.

Det er også vanlig at andre i familien eller noen som kjenner deg godt blir spurt om hvordan de opplever deg og dine plager, og hvordan de har opplevd deg tidligere. Behandleren din kan bare få slike opplysninger hvis du godkjenner dette (gir ditt samtykke). Unntaket fra denne regelen er barn og unge.

Om du er over 16 og under 18 skal du i større grad bli hørt om du ikke ønsker at dine pårørende skal ha all informasjon om deg. Se på delen om taushetsplikt for mer informasjon om dette.

Vi vet at det er en sammenheng mellom det å ha opplevd store belastninger og traumer, og sjansen for å få en psykisk lidelse. Slike belastninger og traumer kan for eksempel være omsorgssvikt, seksuelle overgrep og vold. Både vonde hendelser i barndommen og senere i livet kan øke risiko for psykisk lidelse. Hvis andre i familien har vært plaget av psykiske lidelser, kan det også øke denne risikoen. Det er derfor vanlig at behandleren din også spør deg om noen i familien har eller har hatt slike lidelser

Resultatet av utredningen

Når utredningen er ferdig, er det vanlig at behandleren skriver en oppsummering eller rapport om utredningen som inneholder informasjon om resultater fra undersøkelsene du har gjennomført, hvilken diagnose man har kommet frem til, og hva grunnlaget er for denne diagnosen.

Dette er viktige konklusjoner som veileder arbeidet med å legge en behandlingsplan.

Det er viktig at du som pasient involveres i dette arbeidet på en måte som gir deg en opplevelse av å ha kontroll over hva som skal skje videre.