back

Hva skjer med deg når du kommer til behandling?

/

Hvordan er helsetjenestene organisert?

De fleste med en psykose- eller bipolar lidelse vil ha behov for behandling i psykisk helsevern. På folkemunne kalles dette ofte «psykiatrien».

Psykisk helsevern er en del av spesialisthelsetjenesten, det vil si den delen av helsevesenet som gir spesialisert behandling.

Psykisk helsevern består av spesialisthelsetjenester ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP), distriktspsykiatriske senter (DPS), spesialiserte sykehusavdelinger og privatpraktiserende psykologer og psykiatere (såkalte avtalespesialister).

Psykisk helsevern består med andre ord av flere typer avdelinger og personer i og utenfor sykehus.

Men hvordan kommer man i kontakt med psykisk helsevern?

Nedenfor finner du en oversikt over hvem du kan kontakte for å få den hjelpen du trenger og over forskjellige institusjoner og personer i psykisk helsevern.

Hvordan får man hjelp?

Fastlege

Hvis du er bekymret for din egen eller noen andres psykiske helse, er det naturlig å ta kontakt med fastlegen. Fastlegen vil i samtale vurdere om du trenger hjelp og kan henvise deg videre til psykisk helsevern hvis det er behov for det.

Er du usikker på hvem som er din fastlege, kan du sjekke det her på helsenorge.no eller ringe 800 43 573.

De fleste personer bosatt i Norge har rett til en fastlege. Har du ikke denne rettigheten har du likevel rett på nødvendig helsehjelp.

Mer om disse reglene kan du lese her:

Legevakt

Hvis du trenger legehjelp utenom fastlegens åpningstider, kan du kontakte legevakten der du bor. På legevakten kan du få akutt hjelp der og da.

Hvis du ringer TLF 116 117 kommer du til legevakten i ditt område. Hvis situasjonen er akutt, ring TLF 113.

Hvis du trenger det, kan personalet på legevakten også hjelpe deg videre i behandlingssystemet.

Helsesøster og Helsestasjon for ungdom

Helsesøster på skolen kan hjelpe hvis du trenger råd angående din egen eller andres helse.

Helsesøster kan også hjelpe deg videre i hjelpeapparatet hvis du trenger det.

Mange kommuner har egen helsestasjon for ungdom. Her kan du også få råd og hjelp til å finne riktig behandlingssted.

Hvem har rett til behandling?

Alle som bor i Norge har rett til nødvendige helsetjenester. Det gjelder også flyktninger og andre innvandrere som har lovlig opphold.

For personer som ikke har lovlig opphold i Norge, gjelder disse reglene:

  • Personer under 18 år uten lovlig opphold: Har rett til samme helsetjenester som andre barn i Norge, men har ikke rett til fastlege.
  • Personer over 18 år uten lovlig opphold har rett til øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente.

Hvis du tror at du eller noen du kjenner har en psykose- eller bipolar lidelse, bør du uansett søke råd og hjelp. Dette regnes som alvorlige tilstander som utløser rett til nødvendig helsehjelp.

Institusjoner i psykisk helsevern

Team for tidlig oppdagelse og behandling av psykose(TIPS, TOPS, TIRe o.l.)

Vi vet at sjansen for å bli frisk fra psykoselidelse er større hvis man kommer raskt i gang med behandling. Derfor er det i noen deler av landet opprettet egne team for psykoselidelser med fokus på tidlig oppstart av behandling.

Disse kan ha forskjellige navn, for eksempel TIPS-team (Tidlig Intervensjon ved Psykose), TOPS (Tidlig Oppdaging av Psykose) TIRe (Tidlig intervensjon og rehablitering) og lignende.

Mange steder kan man ta direkte kontakt med slike team uten å ha henvisning fra fastlege. Ofte har teamene egne telefonnumre, for at man raskt og lett kan komme direkte i kontakt med dem.

I disse teamene jobber det helsepersonell, for eksempel leger, psykologer og sykepleiere. De kan gi råd til mennesker som rammes av psykiske lidelser for første gang. Hvis man tror at en person holder på å utvikle en psykose, vil teamene tilby hjelp til å komme i gang med utredning og videre behandling.

Psykoseteamene vil ofte være tilknyttet et distriktspsykiatrisk senter (DPS) eller en sykehusavdeling.

art 6 ill Oppsøkende team

Hvis du lurer på om det er et slikt team der du bor, kan du kontakte fastlegen eller ditt lokale DPS.

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)

Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) er den delen av spesialisthelsetjenesten som tilbyr utredning og behandling til barn og ungdom under 18 år, og til deres familier.

«Poliklinikk» betyr at man har avtaler der, men man er ikke innlagt. Hvilken BUP du hører til, avhenger av hvor du bor.

Felles for de som kommer til BUP er at de har vansker som skaper mistrivsel og/eller vanskeligheter i hverdagen. Personer under 18 år som får psykose eller bipolar lidelse bør få behandling i BUP.

For å få behandling i BUP må det sendes en henvisning fra lege, psykolog eller barnevernsleder. Legen kan for eksempel være fastlege, skolelege eller lege på helsestasjon for ungdom. Hvis du fra før har snakket med helsesøster om vanskene dine, kan helsesøster skrive et brev som legges ved.

Den som henviser gjør det i enighet med deg. Hvis du er under 16 år sendes henvisning i enighet med foreldrene dine. Hvis du får behandling i BUP, er det du som er hovedpersonen. Det er likevel vanlig at behandlere i BUP også snakker med foreldrene dine.

Her finner du en lenke til helsenorge.no om helserettslig myndighetsalder

I BUP jobber det forskjellig helsepersonell, for eksempel lege, /psykiater, psykolog/psykologspesialist, familieterapeut, klinisk pedagog, klinisk sosionom og sykepleiere.

Distriktspsykiatrisk senter (DPS)

Et distriktspsykiatrisk senter (DPS) er den delen av psykisk helsevern som har hovedansvaret for utredning og behandling av psykiske lidelser for voksne, både i akuttsituasjoner og når noen henvises.

Det finnes DPS’er i nesten hele landet, og hvilken DPS du tilhører er avhengig av hvor du bor. DPS’ene kan ha forskjellige avdelinger og team, og dette varier noe fra sted til sted.

Eksempler på forskjellige funksjoner er:

  • Poliklinikk hvor man møter til utredning eller behandling mens man bor hjemme.
  • Døgnavdelinger for korte eller lengre opphold.
  • Ambulante team med helsepersonell som kan reise hjem til pasienter ved behov.
  • Team for tidlig oppdagelse og behandling av psykose (se over).

Hovedregelen er at man må ha en henvisning fra fastlege eller legevakt for utredning og behandling ved et DPS. På DPS’ene jobber det forskjellig helsepersonell, blant annet leger, psykiatere, psykologer og psykologspesialister, hjelpepleiere, sykepleiere og sosionomer.

Sykehusavdelinger i psykisk helsevern

Sykehusavdelinger i psykisk helsevern kalles ofte «psykiatriske avdelinger» på folkemunne.

Disse avdelingene har ansvar for utredning og behandling som ofte krever en annen spisskompetanse og mer personale enn avdelingene på DPS’ene. Det kan dreie seg om behandling av akutte tilstander, og ofte mer kompliserte og alvorlige tilstander som for eksempel høy risiko for selvmord. Noen ganger dreier det seg også om en øket risiko for vold.

Det finnes flere typer sykehusavdelinger i psykisk helsevern. Noen er akuttavdelinger som tar i mot personer med akutte tilstander for kortere eller lenger opphold. Det finnes også sykehusavdelinger for lengre opphold.

Noen avdelinger er «åpne», det vil si at dørene holdes ulåste. Andre avdelinger er «lukkede», det vil si at dørene holdes låst og at personalet må låse opp for å slippe folk ut og inn. Det kan høres drastisk ut, men noen pasienter blir vurdert som så dårlige at man i en periode beslutter at det er best om de ikke forlater avdelingen.

I praksis vil låst dør også forhindre at uvedkommende kommer inn. Noen føler en trygghet ved det.

Også i sykehusavdelingene jobber det forskjellige typer helsepersonell som leger, psykiatere, psykologer og psykologspesialister, hjelpepleiere, sykepleiere, og sosionomer.

Mange personer med psykose- eller bipolar lidelse trenger ikke innleggelse på psykiatriske sykehusavdelinger noen gang, men kan få god hjelp på en psykiatrisk poliklinikk ved et DPS eller en BUP.

Andre personer vil i kortere eller lengre perioder ha behov for sykehusopphold, for eksempel i akutte faser av sykdommen.

Det er alltid ønskelig at innleggelse skjer frivillig, men noen ganger er det nødvendig med innleggelse på tvang (Se Bruk av tvang i behandling av psykiske lidelser

Avtalespesialister (privatpraktiserende psykologer og psykiatere)

Avtalespesialistene er leger og psykologer som er spesialister, og som får driftstilskudd fra staten.

Dette driftstilskuddet betyr at du som pasient får dekket deler av utgiftene til behandlingen, og at du vanligvis bare betaler en egenandel.

Det finnes også andre privatpraktiserende psykologer og spesialister som ikke får driftstilskudd. Hvis du får behandling hos en av disse, må du betale alle utgifter selv.

Avtalespesialister behandler personer med tilstander der innleggelse ikke er nødvendig. Skal du til en avtalespesialist, må du henvises fra fastlegen din. Hvis du ikke henvises, gjelder ikke avtalen om driftstilskudd, og du må dekke alle utgiftene selv.

Her finner du en oversikt over avtalespesialister i Norge:

Hvem møter du i psykisk helsevern?

Både på poliklinikker og sykehusavdelinger i psykisk helsevern vil du møte forskjellig helsepersonell. Her er noen av de vanligste faggruppene:

psykologer leger og sykepleiere

Leger har profesjonsutdanning i medisin fra et universitet. Psykiatere er leger som har spesialisert seg i psykiske lidelser. Leger og psykiatere gjør utredninger, diagnostiserer og tilbyr forskjellig typer behandling, slik som samtalebehandling og behandling med medisiner. Leger kan være ansvarlige for bruk av tvang.

Psykologer har profesjonsutdanning i psykologi fra et universitet. Psykologspesialister er psykologer som har spesialisert seg, for eksempel i klinisk voksenpsykologi. Psykologer og psykologspesialister gjør utredninger, diagnostiserer og tilbyr samtalebehandling. Psykologer kan også være ansvarlige for enkelte former for bruk av tvang.

Sykepleiere har bachelorutdannelse fra høyskole eller universitet. Spesialpsykepleiere har videreutdanning, for eksempel i psykisk helse. Sykepleiere gjør diverse sykepleieroppgaver, blant annet har de ansvaret for å fordele medisiner. De kan tilby samtalebehandling og miljøterapi.

Sosionomer har sosionomutdanning eller bachelor i sosialt arbeid fra en høgskole. Sosionomer hjelper til å forebygge og løse praktiske og sosiale problemer, for eksempel knyttet til økonomi og bolig. Kliniske sosionomer har videreutdanning innen klinisk sosialt arbeid. De tilbyr også samtalebehandling.

Helsefagarbeider har toårig skolegang i tillegg til praksis. Helsefagarbeidere tilbyr grunnleggende sykepleieroppgaver og hjelper til med å gjennomføre daglige gjøremål.

Vernepleiere har bachelorutdanning fra en høgskole. De hjelper mennesker med å styre hverdagen sin selv og ta viktige valg. De bidrar til daglig omsorg og gir sosial støtte og veiledning. Vernepleiere legger til rette for opplæring og egenmestring.

Ergoterapeuter har bachelorutdannelse fra høgskole eller universitet. Ergoterapeuter kan mye om det å være i aktivitet og hjelper andre med å være aktive i hverdagen; både hjemme, på jobb og ellers.

Når man får behandling i psykisk helsevern, vil man ofte ha med flere av disse faggruppene å gjøre. Innen psykisk helsevern samarbeider ofte de ulike faggruppene i team. Hvordan samarbeidet skjer, er litt forskjellig fra sted til sted.

Helsepersonell i poliklinikk

Hvis du får poliklinisk behandling, vil du få en hovedbehandler som er lege, psykiater, psykolog, psykologspesialist, sykepleier eller fra annen faggruppe med høgskoleutdanning.

Hovedbehandleren vil holde oversikt over behandlingen, være ansvarlig for samtalebehandlingen og for kontakt med familien din.

Hvis hovedbehandler ikke er lege eller psykiater, får du i tillegg en lege som er ansvarlig for behandling med medisiner.

Hvis du får medisiner i dosett eller i sprøyteform, vil en sykepleier være ansvarlig for å dele ut medisinene og eventuelt å sette sprøyte.

Trenger du råd og hjelp med for eksempel økonomi og bolig, har kanskje avdelingen en sosionom du kan søke råd fra.

Helsepersonell i døgnavdeling

Hvis du får behandling i en døgnavdeling, vil hovedbehandleren mest sannsynlig være lege, psykiater, psykolog eller psykologspesialist.

Hovedbehandleren vil holde oversikt over behandlingen, være ansvarlig for samtalebehandlingen og for oppfølging av familien din.

Hvis hovedbehandler ikke er legeutdannet, får du i tillegg en lege som er ansvarlig for behandling med medisiner. Samtalebehandling med hovedbehandler foregår ofte på behandlerens kontor.

I en døgnavdeling vil det også være miljøpersonale ute i avdelingen. Miljøpersonale er sykepleiere eller andre fagpersoner som vil hjelpe deg og følge deg opp i avdelingen og dele ut medisiner.

Ofte får man tildelt en primær- og en sekundærkontakt blant miljøpersonalet. Sammen med hovedbehandler er det disse som sammen er ditt behandlingsteam.

På døgnavdelinger er det også ofte en sosionom som gir råd og hjelp om praktiske ting som økonomi og bolig.

Hvordan er det i en poliklinikk?

Behandling på poliklinikk betyr at du bor hjemme og møter på poliklinikken til konsultasjon/samtale.

Poliklinikker i psykisk helsevern ligger noen ganger i tilknytning til et sykehus, andre ganger ligger de i egne bygninger.

En poliklinikk består ofte av et venterom med en ekspedisjon, mange kontorer og et medisinrom. Personen som jobber i ekspedisjonen har oversikt over hvilken behandler du skal til. Behandlere har hvert sitt kontor, der utredning og samtalebehandling foregår.

Hvis du skal betale, gjør du dette i ekspedisjonen etter konsultasjonen.

Medisinrommet er alltid låst, og det er bare personalet som kan låse seg inn. På medisinrommet gjøres medisiner i stand og her settes sprøyte på de som får medisiner i sprøyteform.

Hvor ofte man møter varier fra person til person og avhenger av personens tilstand. Det er ganske vanlig å møte en gang i uken, men i akutte faser kan det være behov for flere konsultasjoner i løpet av en uke.

Hvor ofte du skal møte avtales med behandleren. Som oftest vil du få et brev i posten før den første timen på poliklinikken. Det kan også hende at du får innkallingen til time per telefon. Etter hvert er det vanlig at du avtaler neste time når du er hos behandleren.

Et tips er at det er lettere å huske faste tidspunkter for avtaler.

I den første samtalen på poliklinikken er det vanlig at behandleren stiller spørsmål både om bakgrunnen din og hva som plager deg. Det er for å bli kjent med deg og for å vite hva du trenger hjelp med. Mange velger å sette opp en dobbelttime første gangen.

Etter hvert vil plagene bli kartlagt nærmere i en utredning. I samtalebehandlingen prøver man å forandre det som er plagsomt eller fokusere på å mestre plagene på best mulig måte (se også «Behandling»).

Hvordan er det i en døgnavdeling?

Behandling i døgnavdeling betyr at man for en periode er innlagt hele døgnet. Det finnes flere typer døgnavdelinger, beregnet på kortere eller lengre opphold.

Noen avdelinger er «åpne», det vil si at dørene holdes ulåste. Andre avdelinger er «lukkede», det vil si at dørene holdes låst og at personalet må låse opp for å slippe folk ut og inn. Dette er først og fremst for å sikre at de pasientene som ikke bør gå ut alene holder seg på avdelingen.

Døgnavdelinger i psykisk helsevern ligner på mange måter andre sykehusavdelinger. Det vil si at det er korridorer med mange rom, for eksempel pasientrom, kontorer, vaktrom, møterom, besøksrom, vaskerom og kjøkken. Som regel står det skilt på dørene for å vise hva slags rom det er.

På avdelinger i psykisk helsevern er det også en eller flere stuer og spiserom. De fleste av rommene er pasientrom, der pasientene bor under oppholdet. I psykisk helsevern har man oftest eget rom med eget bad, men dette gjelder ikke alltid. Pasientrommene er ofte enkelt møblert med en seng, nattbord, klesskap, bord og stol.

Vaktrommet er personalets rom. Her holder personalet møter, tar telefoner og skriver i pasientjournal og lignende. Ofte har vaktrommet vinduer ut til resten av avdelingen. På denne måten kan personalet følge med på hva som skjer i avdelingen, og pasienter kan lett få kontakt med personalet hvis de trenger det.

Det er viktig at personalet viser respekt når de går inn på pasientrom, for eksempel at de banker på, ikke setter seg på pasientens seng og lignende. På samme måte bør pasienter vise respekt for personalets vaktrom og ikke gå inn dit; her kan det ligge sensitive opplysninger om alle pasientene på avdelingen.

På noen institusjoner har behandlere kontor inne på døgnavdelingen, andre ganger har de kontor utenfor avdelingen. På behandlerens kontor gjør behandlere nødvendig papirarbeid og tar telefoner.

På noen avdelinger gjennomføres også samtalene mellom behandlere og pasienter på kontorene. Andre avdelinger har egne samtalerom for dette.

Stuen er ofte romslig med sofa og stoler, og de fleste avdelinger har TV. På avdelingen vil det være spisebord, enten på eget spiserom i tilknytning til kjøkkenet, eller i en del av stuen.

På kjøkkenet tilberedes naturligvis mat, av personalet eller av personalet og pasienter sammen.

Ofte finnes det bordtennisbord, PC og annet som pasienten kan bruke mens de er innlagt. Som regel finnes også egne vaskerom, der pasienter kan vaske og tørke klærne sine under oppholdet. På lintøyrommet finnes rene sengeklær og håndklær.

Det kan også være andre typer rom avhengig av hva slags avdeling det er snakk om.

Skjerming

Noen ganger kan en persons psykiske tilstand føre til at han eller hun har behov for skjerming.

Det kan for eksempel være hvis personen er veldig urolig eller forvirret og trenger ro og oversiktlighet. Det kan også være fordi personen har vansker med å være sammen med medpasienter uten at disse også blir urolige. Det er mange hensyn å ta i en avdeling der det er mange som sliter med ulike vansker.

Skjerming betyr at man må oppholde seg atskilt fra andre pasienter og fra annet personale som ikke er direkte involvert i behandlingen.

Skjerming kan skje på personens eget rom på avdelingen. Noen avdelinger har også egen skjermingsenhet eller skjermingsavsnitt, som vil si egne rom litt unna resten av avdelingen.

Skjerming innebærer at man får mest mulig ro og minst mulig inntrykk, som i perioder kan være til god hjelp. (Se også «Bruk av tvang ved psykisk lidelser»).

Det er mange personer med psykose- eller bipolar lidelse som aldri har behov for skjerming.

Belteseng

På de fleste akuttpsykiatriske avdelinger har man et rom med belteseng. En belteseng er en vanlig sykehusseng som det er festet belter til, ofte laget av sterkt materiale som nylon.

I spesielle situasjoner brukes belteseng for å holde en person fast. De færreste personer trenger belteseng selv om de er innlagt på en døgnavdeling i psykisk helsevern.

Det er svært strenge regler for bruk av belteseng, som regnes som et tvangsmiddel. Situasjonen må være svært alvorlig før man bruker tvangsmidler. De kan bare brukes hvis det er helt nødvendig for å hindre skade på personer eller stor skade på materielle ting.

De kan også bare brukes hvis man har forsøkt andre mildere tiltak først uten at dette hjalp, eller hvis det er helt klart at mildere tiltak ikke vil være til hjelp. (se «Bruk av tvang ved alvorlig psykisk lidelse»).

Rutiner

Forskjellige avdelinger har forskjellige rutiner. De fleste avdelinger har et sett med «husregler» man får vite om når man legges inn. Det kan være rutiner for måltider og fellesmøter, når det må være ro i avdelingen, besøkstider og lignende.

Husregler lages for at oppholdet skal bli mest mulig oversiktlig for pasientene, og for at man skal ta hensyn til hverandre.

Det er ganske vanlig at man har felles måltider til faste tider. Ofte vil pasienter og personale også ha et felles møte, for eksempel et kort morgenmøte, der man får informasjon om hva som har skjedd det siste døgnet og kan legge planer for dagen.

Noen avdelinger har faste oppsatte aktiviteter, for eksempel tur ut. Noen avdelinger har klare besøkstider, på andre avdelinger kan man få besøk hele dagen og kvelden.

Pasientjournal

Felles for all behandling i helsevesenet er at det føres pasientjournal, enten elektronisk eller på papir. Dette gjelder både hos fastlege, på poliklinikk og på døgnavdelinger.

Journalen skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om deg som pasient og helsehjelpen. Hver gang du får helsehjelp, skal dette skrives i journalen.

På poliklinikk i psykisk helsevern vil det si at behandleren skriver noe om innholdet i hver time.

På en døgnavdeling vil behandleren også notere noe om behandlingen og innholdet i samtalene dere har. I tillegg vil miljøpersonalet skrive noe om hvordan du har hatt det og eventuelle tiltak etter hver vakt, det vil si etter dagvakt, kveldsvakt og nattevakt.

Når du avslutter et behandlingsforløp, for eksempel når du skrives ut fra en poliklinikk eller en døgnavdeling, vil behandleren skrive en epikrise. En epikrise er en oppsummering av journalopplysningen fra det aktuelle behandlingsforløpet. Epikrisen vil sendes til annet helsepersonell som trenger opplysningene for å gi forsvarlig oppfølging.

Du bør få anledning til å opplyse hvem epikrisen skal sendes til. Hvis det ikke opplyses om annet vil epikrisen sendes til den som henviste deg og til din fastlege.

Som pasient har du rett til innsyn i din egen journal. Opplysningene i journalen er underlagt taushetsplikt, og i utgangspunktet skal bare de som trenger opplysninger fra journalen i forbindelse med den aktuelle helsehjelpen ha tilgang til journalen din.

Helsepersonell som trenger tilgang til pasientjournalen for å kunne gi deg forsvarlig behandling har også tilgang hvis du ikke motsetter deg det.

Hvis du motsetter deg innsyn, må det vurderes om det er forsvarlig å gi deg helsehjelp uten tilgang til opplysningene.

Hvis du samtykker til det, skal dine nærmeste pårørende få innsyn i din pasientjournal. Pårørende skal også få tilgang til journalen din under spesielle forhold, for eksempel hvis du er bevisstløs.

Foreldre til barn under 16 år har i utgangspunktet rett til å få se barnets journal, men det finnes unntak fra dette.

Du kan også gi andre fullmakt til å få innsyn i din journal. Du har rett til innsyn i hvem som har sett på journalen din.

Her kan du lese mer om journal og innsyn i journal(Helsenorge.no)

Fritt behandlingsvalg

I psykisk helsevern vil det ofte være praktisk å få behandling på en avdeling som ligger nær der du bor, slik at det er lett og raskt å komme seg til behandlingen. Som pasient i spesialisthelsetjenesten har du likevel rett til å velge behandlingsted. Denne ordningen gjelder alle offentlige og noen private behandlingssteder. I utgangspunktet dekker ikke staten utgifter til private sykehus og poliklinikker. Noen private behandlingssteder har likevel blitt godkjent for behandling på statens regning (Se også «Frikort og betaling for behandling»)

Unntak fra retten til å velge behandlingssted:

  • Når du trenger akutt behandling kan du ikke velge behandlingssted.
  • Helsetilstanden din og bruk av medisiner kan ha betydning for hvilke behandlingsteder du kan velge. For eksempel kan ikke alle avdelinger ta i mot pasienter som har flere diagnoser samtidig.
  • Du kan ikke bytte behandlingssted for å få en mer spesialisert behandling enn den du har fått tilbud om.

Her kan du lese mer om fritt behandlingsvalg (Helsenorge.no)

Du kan også snakke med fastlegen din om dette eller ringe TLF 800 43 573.

Frikort og betaling for behandling

I Norge dekkes mesteparten av utgifter til behandling av det offentlige. For en del helsetjenester og medisiner må vi likevel betale en egenandel.

Hvis du har en langvarig og alvorlig sykdom, skrives medisiner for sykdommen ut på blå resept. Da betaler du selv en egenandel, mens staten dekker resten. Du betaler også en egenandel når du går til fastlegen og til behandler på en poliklinikk.

Når du har betalt opp til et egenandelstak (også kalt «frikortgrense»), får du et frikort. Det betyr at du slipper å betale mer for denne typen helsetjenester det inneværende kalenderåret.

Frikort får du automatisk tilsendt i posten innen tre uker etter at du har nådd egenandelstaket. Har du betalt for mye, har du krav på automatisk tilbakebetaling.

Det er to typer egenandelstak som gjelder for forskjellige typer offentlige helsetjenester:

Egenandelstak 1: 2205 kroner (i 2017). Egenandelstak 1 gjelder for eksempel behandling hos lege og psykolog i poliklinikk og medisiner på blå resept.

Egenandelstak 2: 1990 kroner (i 2017). Egenandelstak 2 gjelder for eksempel behandling hos fysioterapeut og for behandling av enkelte tannsykdommer.

I 2017 må du betale en egenandel på 345 kroner for hver undersøkelse eller behandling av spesialist på poliklinikk til du har betalt opptil egenandelstak 1.

Barn og ungdom under 18 år betaler ikke egenandel for behandling.

Ved noen tilstander av alvorlig psykisk lidelse slipper man å betale egenandel.

I hovedsak betaler du ikke for innleggelse på sykehus. Det er likevel unntak, for eksempel må du betale hvis du ikke møter opp til en planlagt avtale, for kopi av røntgenbilder og for utskrift av pasientjournal.

Noe behandling og utstyr må du betale selv. Dette gjelder først og fremst fysisk (somatisk) og ikke psykiatrisk behandling.

Personer under tvungent psykisk helsevern skal ikke betale egenandel for konsultasjoner eller medisiner knyttet til behandlingen av den psykiske lidelsen.

helsenorge.no kan du lese mer om pasientbetaling, egenandeler og frikort.

Hvordan foregår innleggelse?

Innleggelse på døgnenhet kan foregå på forskjellige måter. Hvis innleggelsen er planlagt, kan man pakke med seg nødvendig klesskift og toalettsaker og møte på avdelingen eller på avdelingens ekspedisjon.

For personer med psykose- eller bipolar lidelse skjer innleggelser noen ganger akutt, for eksempel etter besøk på legevakten eller etter at helsepersonell har undersøkt personen hjemme. I slike tilfeller hender det at man blir fulgt i ambulanse og /eller at politi er med til avdelingen for at pasienten og alle involverte skal være trygge.

Hvis man ikke har med seg klesskift og toalettsaker, kan man få noen til å hente dette for seg senere. På noen avdelinger kan man også få nødvendig toalettsaker og låne klær.

Her er noen vanlige rutiner ved innleggelse:

Innkomstsamtale: Når man kommer på avdelingen, har man ofte en innkomstsamtale med lege, psykolog eller annet helsepersonell. Personalet vil spørre om personens bakgrunn, plager og hvorfor det er behov for innleggelse. Noen kan reagere på at det stilles spørsmål om selvmordsfare og risiko for vold, men dette er spørsmål som stilles til alle personer som legges inn.

Kroppsvisitasjon og gjennomgang av bagasje: For alles sikkerhet er det viktig at ikke farlige gjenstander, rusmidler og legemidler tas med inn på en sykehusavdeling. Derfor er det rutine på mange avdelinger at personer som skal legges inn blir kroppsvisitert, og at personalet gjennomgår personens bagasje.

Kroppsvisitasjon vil si at personalet går gjennom personens lommer og sko, og kjenner på pasientens overkropp og ben utenpå klærne. Noen vil oppleve dette invaderende, men husk at dette gjelder for alle.

På noen avdelinger oppbevares bagasje på egne rom, på andre har man bagasjen på sitt eget rom.

Fysisk undersøkelse: Det er vanlig at legen undersøker personen som skal legges inn. Dette er selvfølgelig for å sjekke at personen ikke er kroppslig syk. Av samme grunn er det vanlig at det tas blod- og urinprøver av alle. Du kan også bli spurt om å ta en rusmiddeltest.

Varsling om innskriving: Ofte er det praktisk og naturlig å si i fra til for eksempel familiemedlemmer at noen er blitt lagt inn på døgnavdeling. Helsepersonell har i utgangspunktet taushetsplikt om pasienter, men hvis pasienten gir sitt samtykke, kan personalet melde fra til familien og eventuelt andre personer når en pasient blir innlagt.

Etter innkomstsamtalen vil du bli fulgt til rommet ditt og kanskje vist rundt i avdelingen og få praktisk informasjon om husregler og lignende. Du vil også få beskjed om hvem som skal være behandlerne dine og primær- og sekundærkontakten din.

Om du ankommer på kvelden eller natten, vil du mest sannsynlig få denne informasjonen dagen etter.

Kilder

Barne-ungdoms- og familiedirektoratet. Hva er BUP? Tilgjengelig på: https://www.ung.no/psykisk/3222_Hva_er_BUP.html

Helfo. Regelverk og takster for poliklinikk og sjukehus. Tilgjengelig på: https://helfo.no/takster/regelverk-og-takstar-for-sjukehus-og-poliklinikk#fritak-frå-å-betale-eigenandel,-pasientbetalingsforskrifta-§-5

Helsedirektoratet (2006) Distriktspsykiatriske sentre – med blikket vendt mot kommunene og spesialisterte sykehusfunksjoner i ryggen. Tilgjengelig på: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/distriktspsykiatriske-sentre-med-blikket-vendt-mot-kommunene-og-spesialiserte-sykehusfunksjoner-i-ryggen

Helsedirektoratet. Nøkkeltall: Primærhelsetjenesten. Tilgjengelig på: https://helsedirektoratet.no/statistikk-og-analyse/nokkeltall/nokkeltall-primerhelsetjenesten

Helsedirektoratet. Psykisk helsevern for voksne. Tilgjengelig på: https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helsevern/psykisk-helsevern-for-voksne

Helse- og omsorgsdepartementet. Forskrift om pasientjournal. Tilgjengelig på: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2000-12-21-1385

Helse og omsorgsdepartementet. Slik er spesialisthelsetjenesten bygd opp. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-omsorg/sykehus/innsikt/nokkeltall-og-fakta---ny/slik--er-spesialisthelsetjenesten-bygd-o/id528748/

Lovdata. Lov om spesialisthelsetjenesten. Tilgjengelig på https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61

Helsenorge.no. Pasientjournal. Tilgjengelig på: https://helsenorge.no/pasientjournal